Konkrete forslag til forbedringer i BV-systemet

Alle barn, uansett alder, må ha rett til egen advokat, gratis.
Denne retten må være gjeldende fra en undersøkelsessak opprettes.

Det må lages felles maler for alle kommuner, slik at ingen barnevernspedagoger skal gå utenfor sitt kompetansefelt og dikte opp lange utredningsrapporter med påstander som kun er opp til en psykolog å bedømme.
Dette gjelder undersøkelser, referater, samværsreferater mm.
Noen kommuner bruker slike maler, og det gir likhet for alle,  korrekt fokus, og er med å forhindrer overgrep fra tilsynspersonen.

All kontakt mellom foreldre og bvt må tas opp med lyd, og helst også bilde, rettet mot barnevernspedagogen, slik at verbalt og nonverbalt språk fanges opp.

Det må i alle kommuner gis et helårlig tilbud med rullerende foreldreveiledningsprogrammer. Her kan mennesker i alle aldre, barnløse, foreldre og foreldre med barn i fosterhjem møtes i grupper, som går igjennom alle foreldreveiledningsprogrammene. Programmene må tilpasses til å gi optimalt utbytte i grupper. (Mye bruk av opplæringsvideo  f.eks) I tillegg til kritikken av programmene slik at foreldrene og veilederne også har fokus på at programmene ikke er en 100% fasit. Mange rapporterer at blant annet mødrehjem har en fanatisk og sektlignende overbevisning om foreldreveiledningsprogrammene, og dette må unngås.

Det må også gis tilbud om tilpassede programmer allerede under svangerskap, som innehar elementer fra alle veiledningsprogrammene. Slik vil foreldrene kunne profittere på kunnskapen nå, før ammetåke, for lite søvn, før tidsklemma osv. Før det tas et akuttvedtak på sykehuset fordi bvt ikke har tillit til at foreldrene er skikkede fordi de ikke kunne gi dem tiltak fordi barnet ikke enda var en selvstendig person..

De samme tilpassede programmene burde tilbys av helsesøstre i kommunen gjennom hele året, åpent for alle i grupper. Både ungdommer og voksne kan få en større forståelse av seg selv i nårtid og fortid og som et sosialt vesen, noe som også kan være forebyggende og helsefremmende.

Det må bli en lavere terskel for å gi økonomisk støtte. Til husleie, mat, barnehage, strøm, internett, utdanning. Omså i form av kuponger, men da må systemet forbedres kontra slik det er i dag. Familier må selv kunne velge butikk de vil handle fra og ha en bredere innkjøpsbredde.

For familier som sliter vil det at kommunen dekker matkasser til middager 7 dager i uken være en kjempehjelp. F.eks Adams Matkasse, Sunn & lett eller Godt levert,  Roedekassen.

Foreldre som møter bv alene eller i grupper må hele tiden ha tilgang til å kunne evaluere barnevernspedagogen og tiltaket på internett. Dette vil også kunne avdekke mennesker som aldri skulle hatt en stilling som barnevernspedagog, noe som vil være en trygghet for både familier og kommunen..

Husmorvikarer som kan hjelpe til med matlaging og renhold.
Det å få hjelp slik at en klarer å holde det rent og ryddig i hjemmet sitt, vil gjøre at foreldre føler mestring. Det blir trivelige og sunnere for alle som bor der. Dersom ting er kaotisk inni en, vil et ryddig og rent hjem gjøre det mindre kaotisk inne i en og omvendt. Dersom foreldre også blir sliten av å forsøke å holde det ryddig, og blir kaotisk på innsiden pga rot, vil dette gjøre det vanskelig for hjernen deres å profittere på tiltak. Det spares tid og frustrasjon fordi en vet hvor alt er.
Og i tillegg ha en kompetanse/fagutdannelse slik at de kan være en støtteperson for foreldre. Alle trenger noen å snakke med om det som er vondt, og det å ha en voksen å snakke med, vil nok antageligvis være veldig forebyggende mot rollereversering. Det vil være viktig at husmorvikaren er uavhengig av kommunnen og barnevernet.
Det å gjøre en aktivitet sammen med noen, en felles tredje, er en god metode for at både barn og voksne skal kunne tømme det de har på hjertet. Det er viktig at den informasjonen som fremkommer blir behandlet med respekt og taushetsplikt og uten fortolkninger. Alle har opplysningsplikt til barnevernet, men det gjelder kun det som bekymrer en om et barns helse og oppvekst, ikke detaljnivåer  og synsinger om foreldres tanker, følelser og utsagn om deres fortid, nåtid og helse.

Det må bli mye mer tverrfaglig samarbeid, helt fra starten av.  Med konkrete avtaler og oppgavefordeling. I veldig mange saker det går bra, så er det andre enn barnevernet som er inne og gir de rette tiltak.
Dette innebærer at det må bli lett for foreldre. Det må ikke være lang reisevei, det må være gode planer, påminnelser via sms og mail og en tilrettelegging som er veldig foreldrevernsfokusert. Altså at ting skal være enkelt og greit å gjennomføre og ikke medføre en ekstra belastning.

Tverrfaglig samarbeid mellom bhg, skole, bv, hs, psykolog, blå kors, røde kors, erfaringskonsulenter, nav

Det må opprettes egne stillinger for NAVhjelp. I dag er det mange som får feilinformasjon på NAV, og stillinger med mennesker som jobber med menneskers rett til en god økonomi vil forhindre mange psykiske nedturer, og opprettholde tilliten til kommunes ansatte.

Det må lages bøker i alle kommuner. Bøker som inneholder alle kommunens hjelpetiltak og muligheter. Det må være bilder, gode beskrivelser. Kart. Kanskje tilogmed mulighet til å komme i kontakt med frivillige foreldre som har mottat/mottar tiltaket.
Man kan ikke spørre et menneske «Hva trenger du hjelp til?» Det har de færreste muligheter til å svare på. Man må først lage gode rammer, og så kan foreldre velge innenfor de rammene som er gitt.
(Dette kjenner man igjen med et lite barn også. Dersom et barn aldri har vært på bærtur, så vil ikke blåbær og tyttebær ha noe å si. Men når barnet først har sittet i lyngen med blåbær og tyttebær, da er rammene laget, og nå kan barnet velge innenfor rammene)

Gode samværsplasser i alle kommuner.
Det må bygges egne steder for samvær i alle kommuner. Det må ha mulighet for overnatting, matlaging, lek i hagen utenfor (leker, apparater, hageområde), det må være sentralt slik at familier har mulighet til å gjøre aktiviteter som ridning, kino, svømming, aking, dra i parken, spille playstation/wii osv.
Det må også være en bok tilhørende hvert enkelt nærområde med god beskrivelse om alle aktivitetstilbud, butikker, spisesteder, med bilder og kart.
Det må være hjemlig, god temperatur, god ventilasjon, rent.
Dersom det er med tilsyn, må foreldre kunne velge om tilsynet kan være ansatt i bvt, eller om det leies inn utenfra og er uten bånd til bv elelr kommunen. Dersom foreldre ønsker en egen tilsynsperson som foreldre har tillit til i tillegg til det opprinnelige tilsynet, må kommunen lønne denne personen.
Samværstilbudet må være av høy kvalitet,o g gi grunnlag for fantastiske opplevelser mellom barn og foreldre, besteforeldre, søsken osv.

4-16 må bli et statlig tilbud, og det må være et likt tilbud innenfor alle kommuner. Per i dag er denne paragrafen ikke tilstedeværende.

Langvarig plassering er å ødelegge muligheter for positiv utvikling og tilbakeføring. Hele begrepet må fjernes, hele begrepet om at fbarna kun skal vite om hvem som er foreldrene må fjernes. Når dette er utfallet av en nemdssak, så er hele løpet lagt, og det er vanskelig å få en positiv utvikling for foreldre og barn og det vanskeliggjør tilbakeføring.
Man må hele tiden ha en midlertidig omsorgsovertagelse, og legge opp til god tilknytning og trygghet mellom familiemedlemmer. Også i de saker der barnet bor i fosterhjem til det er voksent, en dag får ikke fosterforeldre lønn for å ha barnet mer, og da er det viktig at barnet har et godt forhold til sitt biologiske hjem. Det er også viktig at foreldrene er vernet og ivaretatt så de er i stand til å gi det nå voksne barnet et fullverdig og godt voksenliv med trygge biologiske bånd.

Leger, helsesøstre mm bruker sms og mail som påminnelse til avtaler. Dette må komme i system med barnevernet også. Mange som ellers sliter med å holde oversikt og glemmer avtaler vil få god hjelp og mestring av påminnelsene, og det vil medføre mindre frustrasjon og dødtid. Det er jo ikke noe poeng i å «ta folk på svakhetene sine», det er bedre å bare gi et verktøy slik at den svakheten forsvinner.

Bruk av mail (Gmail er veldig bra!) istedenfor brev er kjempenyttig og burde benyttes i alle sammenhenger der det ikke er privat informasjon.
Mindre papir sparer miljø og penger. Det blir mindre rot og kaos i foreldres hjem når det blir mindre papirer. Det er mer oversiktlig og lett å søke opp mailer dersom avsender har merket emnet skikkelig. (På Gmail kan man f.eks søke på ordet «pizza» dersom bvt i en mail har bestemt at det skal lages pizza på samvær og kjøpt inn ingredienser til pizza, og senere i en annen har sagt at pizza fra Dollys, det er et godt valg» og i retten sier at «NN nekter å høre på oss, barnet kan ikke fordra pizza, men hun insiterer på å lage det hver gang» slik UT. har opplevd at tilsynsfører/saksbehandler/tilsyn ved samvær har løyet frem i retten. Bvt gjør mye bra, men noen er livsfarlige i den stillingen!)  Det er lett for begge parter å gå tilbake på for å se hva som egentlig ble avtalt og sagt.
Det er lettere for foreldre å kunne videresende mailer direkte til fylkesmannen og til yrkesetisk råd om en kommunal ansatt har begått et overtramp, hatt dårlig oppførsel osv noe som må anses som en stor og god trygghet for kommunen og for foreldre og barna. Det er lett  for foreldre og barnevernet å vise til mail i rettsaker, fordi man ser avsender, mottaker og avsendingstidspunkt, dersom det er usikkerhet rundt en situasjon. Ingen brev blir «borte» slik at det unngås usikkerhet om hvorvidt avsender faktisk sendte brevet.
Det er viktig at man ikke bruker svarfunksjonen men sender et nytt brev med «svar til mail sendt dato»

Under tilsyn etter fosterhjemsplassering må foreldre kunne velge tilsynsperson og tillitsperson. Foreldre må kunne velge at det ikke skal være en ansatt i kommunen. Foreldre må kunne velge at det ikke skal være en som er ansatt i barnevernet. Det må være faste skjema med spørsmål som tilsynspersonen skal svare på/få vite svar på, alle spørsmålene skal være lik i alle kommuner.

Tilsynsfører og tilsyn ved samvær må være to forskjellige personer,  må være habil og ikke ansatt i kommunen. Noen kommuner (ETS) har en og samme person både til tilsynsfører i fosterhjemmet, tilsynperson ved samvær og saksbehandler. Det burde få varselslampene til å blinke kraftig hos alle og enhver. Hvordan er sikkerheten for familiene?

Det må lages bøker og filmer tilpasset barn i fosterhjem slik at de får lærdom til å kunne gi ærlige og konstruktive svar når tilsynspersonen spør dem om hvordan de har det.  Og tilsynspersoner som tar dette på alvor.Hvis man ikke har kunnskap kan man ikke svare på spørsmål. Hvis man ikke har trygghet i at ærlighet vil bli tatt på alvor og at man vil bli beskyttet, så tør man ikke si noe.
Bøker og videoer må være tilpasset alderstrinn og ta for seg ulike temaer.
Blant annet forteller mitt tilbakeførte barn at han ikke turte å si noe galt om fosterhjemmet siden de visste at tilsynspersonen ville si det videre med en gang. Han turte ikke å snakke om meg, fordi barnevern og fosterforeldre avviste han. Han føler den da i dag, enda han ikke har sett fosterforeldrene mer enn 2 ganger på 3 år, skyld og skam dersom han forteller de dårlige tingene om dem, enda han har behov for å snakke om det. (Stockholmsyndromet). I skolepapirene står det at det første året snakket han masse om moren, bestemoren og hundene og hvor mye bedre alt var hjemme, men så sluttet han. Han resignerte altså og ga opp på behovene sine, fordi han ikke ble hørt.
Det er også viktig at barna har mennesker å henvende seg til som ikke har bånd i barneverntjenesten eller fosterhjemmet, slik at man sikrer at det ikke blir vern av barnevernet og fosterforeldrevern på bekostning av barna  som blir det viktige.

Det må bli slutt på at enhver kritikk av barnevernet blir besvart med «barnevernet gjør mye bra». Hvordan påvirker det barn under bvt som ikke har det bra? De har ingen tillitspersoner, ingen de kan få hjelp hos, fordi de frykter at de ikke blir trodd. De blir kneblet og kan ikke fortelle hvordan de virkelig har det.

Makt og hjelp bør deles. Dette for at hjelpedelen skal kunne fungere som et lavterskeltilbud. Når man vet at det man i dag sier til barnevernet, kan bli brukt mot en i fylkesnemnda, tør ikke folk være ærlige om sine behov og utfordringer og de får ikke den hjelpa de har behov for.
I tillegg gjør frykt at det sympatiske nervesystemet slår seg på, og dette medfører endring av atferd og  kognitive funksjoner.

Fosterhjemsordningen med tre måneders oppsigelsestid og en samværsordning som er mer til skade enn nytte, må endres. Det er altfor ustabilt.

Barnevernet må begynne å følge loven ift bruk av akuttvedtak. Intensjonen er at det skal være unntaket og ikke regelen. Forskning viser at det motsatte er tilfelle og at praksisen er svært skadelig. Ved å dele hjelp og makt slik at folk får hjelp på et svært tidlig tidspunkt, vil man kunne oppdage og forhindre omsorgssvikt på et tidlig tidspunkt, noe som gjør at de skadelige akuttvedtakene går ned. Kongsbergmodellen er også et godt alternativ. Akuttvedtakene har der gått ned med 90%.

vi må få en felles oppfatning av begrepene «barnets beste» og «god nok omsorg». Det kan hangle svært mye i en familie før det blir verre enn å bytte fosterhjem opptil 30 ganger. Man kan også yte mye hjelp i hjemmet for det et fosterhjem koster. Vi må tåle at omsorgen i perioder er dårlig. Det er forskjell på at en kreftsyk mor på det verste ikke klarer å følge opp barna optimalt i noen måneder (selvsagt noe avhengig av alder på barna og hennes funksjonsnivå), enn om hun er syk i 15 år. Og er hun syk i 15 år, kan hjelpetiltak litt ut av boksen, være det riktige tiltaket. For eksempel en au pair, eller husmorvikar. Det koster mye, men langt mindre enn fosterhjem og ikke minst mindre enn tre barn med uføretrygd i framtida pga for dårlig omsorg som barn. Jeg har troa på at avlastningshjem/besøkshjem som står mer parat enn de i dag gjør og som da kan yte hjelp på kort varsel og til hele familien og ikke bare et sted barnet kan være, ville kunne vært gode tiltak for familier med sykdom, lite nettverk og med behov for veiledning. Altså nærmest som en reservefamilie.

Veiledning må tilbys alle og ikke bare i barnevernet, og det må forsøkes ulike veiledere og ulike metoder før man konkluderer med at foreldre ikke er veiledbare. Jeg vil understreke at jeg hittil ikke har snakket om hjem med alvorlig vold og alvorlig rus. Noen forhold skal ikke barn vokse opp under uansett. Men både ved vold og rus, må voldsutøver og rusmisbruker fjernes fra hjemmet, og ikke barna. Den forelderen som er igjen, må få god veiledning til ikke lenger slite som medavhengig. Der må veilederne igjen bruke ulike tilnærminger og foreldrene må ha en match med den man får veiledning av. Det er altfor mange saker som kommer til rettssystemet både som akuttsaker hvor hjelpetiltak ikke er prøvd i det hele tatt, eller man ikke har prøvd ulike mennesker som matcher og metoder som passer den enkelte. I dag styres mye av både økonomi og av hvilken kompetanse som barnevernet i den aktuelle kommunen har tilgjengelig. Man må spørre barnet og foreldrene om hva de ønsker og trenger hjelp til, og i utgangspunktet skal de ha definisjonsmakt på sitt eget liv og sine behov for hjelp. Dette burde være en selvfølge, men tilsyn viser at det ikke er det. Ja, vi vet at ikke alle foreldre har like god innsikt i egne problemer, men en god relasjon kan bidra til at man tør å åpne opp for barnevernet sin forståelse. Igjen snakker vi ikke om alvorlig rus og vold.

Barnevernet må ha respekt for høyesterett og ikke kjøre ny sak før barnet er tilbakeført slik de nylig gjorde i Haugesund. Nå er dette en enkeltsak, men den er så horribel og også et godt eksempel på hvor dårlig rettssikkerheten er, i følge Gro Hillestad Thune, at jeg likevel nevner den. Lydopptak i rettssaker ble vedtatt at skulle innføres for snart ti år siden. Det har ennå ikke blitt praksis. Det lyves visstnok ingen flere steder enn i norske rettssaler, hevder noen advokater litt ironisk. Og jeg tror de har et poeng. Lydopptak ville økt rettssikkerheten. Og det er selvsagt ikke bare barnevernet som pynter på eller tilpasser sannheten. Det gjelder «alle». Autorisasjon må innføres.

Det er mange feilaktige fordommer mot psykisk sykdom. Det er ufattelig mange som tror at psykisk syke ikke klarer å oppdra barn, eller er dårligere foreldre enn andre. Med litt hjelp og støtte kan det gå utmerket og barna kan få med seg positive verdier som ikke andre barn får og som gjør dem bedre rustet senere i livet. Om barnevernet er i krise, så er ikke krisen i psykiatrien noe mindre. Barnevernet burde kunne stole på diagnoser foreldre og barn får i psykiatrien, men svært mange er både feildiagnostisert og feilbehandlet med de konsekvensene det gir både ift helsa, men også ift saksbehandlingen og hjelpa barnevernet gir og i verste fall en unødvendig omsorgsovertakelse hvor barn (og foreldre) påføres uopprettelige skader.

 

Elever er redd barnevernet skal komme å hente dem på skolen fordi de har vært vitner til denne praksisen. Barn som er hentet på skole/barnehage og tilbakeført etter fylkesnemnda el tingretten sliter resten av skoletida med frykt for å bli hentet av fremmede og kjørt til fremmede. For dem kan opplevelsen deres sidestilles med følelsene ved en kidnapping. Altså følelsene/opplevelsen deres av å bli hentet av og fraktet bort til fremmede. De får ofte ikke snakke med foreldrene sine og foreldrene får heller ikke lov til å være ærlige på hva som har skjedd. Denne praksisen må endres.

 

Det må skje endringer ved bruken av risiko- og beskyttelsesfaktorer. De kan være nyttige for å vurdere hvilke hjelpetiltak som kan være gunstige, kartlegging av ressurser og utfordringer i familien for å kunne gi rett hjelp, og til samfunnsplanlegging. Men man må bort fra dagens praksis hvor man nærmest krysser av og summerer risikofaktorene for så å ta de frem i retten. Det skal heller ikke brukes til å spå framtida, noe flere beskriver at de opplever. En risikofaktor trenger ikke å bli virkelig faktor, men kan forbli en passiv risiko som kan forbli det ved bruk av hjelpetiltak og ved oppmerksomhet mot beskyttelsesfaktorene. Kvello mener at det finnes en grense for hvor mange risikofaktorer foreldre kan takle. Hvem i huleste skal sette den grensen og hvor?

Bup og voksenpsykiatri kunne kanskje vært samlet i familiepsykiatri. (Vet ikke om jeg er enig med meg selv i dette altså, bare nevner det som en tanke). Og i mange barnevernsaker ville det vært naturlig å samle bup og barnevern.

Omsorgssvikt som handler om illegal rus og voldssaker, er jo egentlig også politisaker. Da snakker jeg også om psykisk vold og andre typer vold. Kanskje kunne hele maktdelen av barnevernet ligget under politiet. Noen mener det. Jeg er redd for at det blir en underprioritert gren av politiet da politibetjenter utdannet seg til politi for å jobbe med noe annet enn barnevern. Ellers ville de valgt barnevern. Jeg ser nok mer for meg denne maktdelen som en slags form for andrelinjetjeneste slik den er innenfor helse.
Hjelpedelen kunne vært lagt til forskjellige etater som helsesøstertjenesten, nav (der hvor det trengtes økonomisk støtte til barnehage mm) og pp-tjenesten for å nevne noen. Har ikke fundert og funnet den beste løsningen i praksis her, annet enn at det er et behov for å dele makt og hjelp for at folk skal tørre å be om hjelp tidlig uten å måtte gjennom en svært så belastende undersøkelsessak som kan, i likhet med faren for omsorgsovertakelse, hindre at folk ber om hjelp. En undersøkelsessak innebærer for foreldre jobb med å vaske og rydde huset (selvom det ikke alltid er nødvendig, gjør folk det likevel), det kan medføre mer eller mindre berettiget angst og frykt, usikkerhet, økt stress som fører til økt kortisolnivå, søvnløshet, fordommer hos familie og venner, som kan gi konflikter, samlivskonflikter hvis kun den ene ønsker å be barnevernet om hjelp, forverret helse osv. Og alt dette kan forverre omsorgssituasjonen til barnet midlertidig, men i en periode hvor familien for det første fra før kan være i en krisesituasjon eller sårbar situasjon og hvor de dessuten har et reelt behov for å fungere på sitt beste da barnevernet jo vurderer deres omsorgsevne parallelt med behovet for hjelp. Faren for å miste barna, ulmer i bakhodet. Og egentlig så hadde man da man ba om hjelp, ikke mer energi og overskudd enn man trengte for å få hjulene til å gå rundt i familien. Man påfører seg selv da ekstra belastninger med de konsekvensene det gir. Ved en deling av makt og hjelp, kunne mange henvendelser hatt form som rene søknader. Mens andre måtte undersøkes ved samtaler med familien, men uten dette spøkelset hengende i bakgrunn. Der hvor det viste seg at ungene ikke var i en god nok omsorgssituasjon (som da må opp til en generell debatt om hvor grensa bør gå), ville dette mest sannsynlig bli avdekket av de som utførte hjelpetiltakene og som da ville hatt en meldeplikt til maktdelen slik man har i dag. Maktetaten måtte da ha utredet dette slik de gjør i dag, kanskje prøvd hjelpetiltak opp mot problemet som ikke allerede var forsøkt. Blir ikke omsorgssituasjonen god nok, vil saken måtte gå til rettssystemet for vurderingen slik det er i dag, men med endringer jeg har foreslått. En annen ting enn deling av makt og hjelp (som forøvrig ble forslått av Befringutvalget rundt år 2000), som jeg mener burde skje, var at barnevernet fulgte loven og at det ble slutt på stygge overskrifter i media som jeg har delt tidligere i tråden og som det finnes mange flere eksempler på. Det hadde faktisk hjulpet betraktelig bare det.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Reklame

Ringesamvær

 

Det er ikke akkurat slik at de tar selvkritikk og mener at dette var deres ansvar. Isteden mente denne ansatte i ETS barnevern at JEG burde ringt og etterspurt nummeret.
Det virker ikke akkurat som at han har noen forståelse for hva dette påførte barnet mitt, og heller ikke hva dette påførte meg og at dette ble en ny situasjon som ga mistillit, såre følelser og sinne mot ETS barneverntjeneste.. Eller kanskje han nettopp var veldig klar over alt dette her, kanskje allerede da brevet uten tlfnr ble laget…?

 

 

Diagnoser og kognitive svakheter

 

Hvis mennesker har naturlige biologiske reaksjoner på redsel og frykt, betyr det at dem er kognitivt svak eller at dem har personlighetsforstyrrelser?

Hvorfor tilbys ikke hjelp i grupper med andre foreldre og med andre fagpersoner enn barnevernsansatte til å utføre hjelpen?

Hvorfor blir ikke foreldre tilbudt ordentlig utredning før det vurderes omsorgsovertagelse der argumenter at barnevernet mener at foreldre er så kognitivt svak at dem ikke kan være forelder, og/eller har så store personlighetsforstyrrelser, at de ikke kan være forelder.. Uten at det på noen måte er undersøkt om det innebærer fakta, uten at det er satt inn tverrfaglig samarbeid med fagfolk som er kunnskapsrik på like situasjoner, uten om det faktisk er tatt høyde for at barnevernsansatte har behandlet foreldre så dårlig, og også at vi foreldre skremmer hverandre, slik at atferd kommer av naturlige biologiske og psykologiske reaksjoner.

Hvis tiltak ikke fungerer, hvorfor betyr det at det er forelderen som har skyld og mangler, og ikke barnevernspedagogens kunnskap og atferd, selve veiledningen, at de ikke reparerer selve årsaken til problemet men jobber med effekter av årsaker?

Kulefisk

 

 

Da jeg gjorde det grusomme å kalle en fisk for kulefisk, istedenfor å si det latinske navnet……
Jeg nevnte det ikke i videoen selv om jeg hadde tenkt å gjøre det, men jeg undrer meg også over hvordan det er for barnet mitt når de griper inn, når de korrigerer meg, og når de i tillegg kommer med ting som egentlig er helt uforståelig sånn som å snakke latinsk…? Merker han på meg at det knyter seg i meg? Endrer jeg atferd etterpå? Blir det rart for han at barnevernet har en holdning der de bryter inn og er dominerende, føler han at samværene blir veldig trykket og at han mister det gode et samvær egentlig skal være?

ETS har fjernet papirer og strøket ut navn på saksbehandler

ETS har fjernet papirer, henleggelsen, og strøket ut navn på saksbehandler, slik at de kan konstruere en historie helt uten at vi har mulighet til å rette opp i falske påstander.

De forteller ikke tidsrom på tiltak, hvem som utførte dem, kostnader osv.

De nekter også å høre på familie som ønsker navnet sitt fjernet fra en bekymringsmelding hun ikke har vært med å skrive, og få rettet opp i hvordan det egentlig var ifølge henne.
Vi har vært hos politiet, både Evenskjer og Harstad, men de mener det er ETS barnevern sitt ansvar å lytte og legge ved nye opplysninger.

Tannstell

 

Er det virkelig nødvendig å endre på ting som allerede er bra?
Hva er konsekvensen av å kreve endringer på ting som fungerer i familier?

Solbakken mødrehjem har gjort om en uenighet om nårtid man skal pusse tennene, før eller etter frokost, om til: mor pusset ikke tennene til barna, hun glemte det, klarte ikke å følge opp. Hvor pålitelig og seriøst er det?

Videre har barnet som ble pusset tennene hver morgen på i Fjelldal barnehage, og følgelig kan barnehagen bekrefte fine og rene tenner,, fått et sort belegg på tennene etter at ETS bv hentet barnet og før det ankom fosterhjemmet. Hvordan kom belegget på tennene, og var det en spesiell hensikt med det?
Om det i det hele tatt er sant at det var et belegg der

(Jeg sier i videoen at vi ikke pusset tennene på minste siden han var kun 2 måneder, men han var 8 måneder da vi forlot og jeg vil tro tennene hadde begynt å titte frem og følgelig ble pusset)

Engelsk pekebok

 

 

Hvis man har en pekebok på engelsk, da må man være veldig syk og kognitivt svak, og ha en totalt urealistisk oppfattelse av barna sine. Det betyr at man faktisk tror at barna sine, også babyen på 8 måneder, snakker engelsk. Solbakken Familiesenter – 2010.

på den andre siden, fosterhjemmet til mitt 3 barn snakket samisk til babyen, ingen mener det betyr at dem har en urealistisk oppfatning av babyen…

(Jeg sier i starten 2åringen, men mener såklart 2 måneder gammel)

Rotta

 

En veldig voldelig samværsleke, som går ut på å slå rotta helt til den ligger stille og er død og vi har drept den! slik blir det gjenfortalt i rettenav barnevernspedagogen som jobber i ETS barnevern…

Sider til planen din

Her kan du velge hvilket oppsett du vil ha og hvilke sider som skal ligge  hvilken rekkefølge. Siden det er en perm er det fullt mulig å omorganisere når du vil.

Selve planene der du fokuserer på målene dine og hva du må gjøre dag for dag, måned for måned for å nå målene dine og som såklart også inneholder avtaler, påminnelser, aktiviteter og annet utenom selve målområdene i tillegg, må være strukturert, oversiktlig og organisert. Du skal se hva som skal gjøres og til hvilket klokkeslett tydelig. Det skal være bam-bam-bam. Få en god rutine på å skrive ned umiddelbart du får en avtale, og skriv tydelig.

Måneder 1
En rute per dag for dager.

Uker 1
Dagene er inndelt i 3 deler for å lettere organisere

Uker 2
Dagene har en stor firkant for mest mulig plass og frihet

I sidene under handler det mer om kreativitet, finne løsninger, utvikling, jobbe med det som er vanskelig, jobbe med det som er godt, rydde i kaoset av hendelser og følelser, planlegge, skape. Her vil noe være strukturert og ordentlig med en gang du jobber med det, mens andre ting må du bare la rase ned fra hjernen og ut i fingrene dine og la det komme på papiret, for å så rydde i det etterpå for å skape oversikt og utvikling.

Tankekart/løse bobler
Her kan du fylle ut, trekke streker om du ser sammenhenger, få med mange ulike små deler av et stort bilde. Veldig greit for å «spinne av deg tanker». Det kan bli ryddig, eller rotete, det viktigste er å få tankene ut og ned på papiret

Trekanten
Jeg tenkte på navn, og hadde forslag som Behovstrekanten, rettighetstrekanten, samarbeidstrekanten og planleggingstrekanten.  Men den kan brukes på så uendelig mange måter til å fremme sider av saken til alle de 4 partene som er involvert; Barnet, Familien (jeg har skrevet foreldre, men burde skrevet familie siden dette også gjelder besteforeldre, søsken osv), fosterhjem og barnevernet. Det som er bra med den er at den viser at vi er tre parter som må samarbeide om barnet som er i midten, familie, barnevern og fosterhjem. Den viser også at alle tre partene er like viktig for barnas hverdag og muligheter. Jeg har tegnet piler på den nederste pyramiden for å vise at handlinger fra en av foreldre, barnevernet og fosterhjem vil påvirke de andre partene, og også barnet selv om det ikke er tegnet piler inn og ut fra barnet mot alle hjørnene.

Det som gjør meg sorgfull er at barnevernet og fosterhjemmet sitter med tyngden nederst, de sitter der trekanten er forankret i bakken, og om man trekker sammenligninger med Maslows pyramide, så sitter de der på den største og grunnleggende plassen som handler om liv eller død, de har makten til å bestemme, per i dag også makten til å konstruere og gjøre skade, mens den som sitter på toppen ikke kan forhindre det.

Men nå skal jeg ikke surre oss ned i sorg, frustrasjon og sinne, vi kan heller fokusere på hva vi kan bygge opp ved å bruke pyramiden. Vi kan bruke den til å sitte å jobbe med egne tanker, for å skrive en søknad, for å skrive en tekst, for å planlegge et samvær, planlegge en rettsak osv. i hver sin del av trekanten kan du skrive hva du tror er alle parters behov, alle parters meninger, alle parters fremtidsutsikter, alle parters muligheter til å skape endring, alle parters oppgaver ifht til å skape en bra situasjon osv og se hva som er likt, hva som er ulikt, hva som er med på barnets behov, hva som kræsjer med det, hva hver enkelt må gjøre, utviklingspotensiale osv.
Kanskje etterhvert som du blar deg bakover i gamle trekanter så ser du en endring i ting, som kan være viktig å få med seg. F.eks Fosterforeldre som blir mer negativt eller positivt innstilt til deg og hvilke konsekvenser det har. Kanskje du kan se et mønster og ta det opp i retten for å vise at ikke all skyld ligger på deg, eller finne en løsning som gagner deg og barnet.

Din egen plan

En god plan er halve jobben

Trykk her for å komme inn på google docs hvor du kan skrive ut planen og sette i perm. Her er det mest fokus på plan i forbindelse med målene dine! Den burde alltid ligge fremst i permen.
Og mens man jobber mot å nå viktige mål, så er såklart hverdagen med oss med alt sitt, så en god plan for å nå mål har også økologien og hverdagen med seg. Man er i dynamikk med miljøet rundt seg hele tiden. Alt som skjer påvirker deg, og alt du gjør påvirker miljøet ditt.
Trykk her for å komme til ulike versjoner av måneder og ukeplaner, tankekart, inspirasjonssider, idemyldring som du kan skrive ut og putte i permen for å jobbe både mot målene dine, med ditt indre og med saksprosessen.

 

Et mål uten en plan, er bare et ønske

Etter at jeg lærte hvor positivt det er å lage planer, er det blitt en viktig del av livet mitt. Det er en genial måte å få kunnskap om hva som er målene og ønskene dine og hvordan du kan nå dem. Og planene har en uvurdelig verdi for å klare å opprettholde motivasjonen og forpliktelse til å kjempe for målene sine.

Desverre kan barnevernssaker være så harde at man på et vis «glemmer målene sine» mens man kjemper mot alt det vonde en bombarderes med her og nå. Det er menneskelig og en naturlig reaksjon på en unaturlig situasjon.
Men det handler ikke om hvor mange ganger man knekker, men om at man faktisk reiser seg og biter tennene sammen igjen.  Det er umenneskelig det som skjer, det er galskap. Så mye løgner, manipulering og falske anklager, du har all grunn til å bli utslitt og utbrent, for det er ren terror. Men vet du,  jeg har troen på deg, du klarer dette! For det er barna dine det handler om.
Det å ha en eller flere planer som en vennlig hånd som dytter deg fremover når du har lyst til å  gi opp, som vennlig minner deg på hva du har å kjempe for, og som minner deg på alt det vidunderlige du har å tape, det har jeg også troen på.

Planene kan være både korte og lange,men det er viktig at du føler det som et personlig ansvar å gjennomføre dem.
Målene du setter opp må være konkrete og spesifikke, og attraktive. Du må virkelig ha lyst til å nå dem.
De må være målbare. Du må kunne krysse dem ut som delvis eller helt oppnådd, og se progresjonen.
Det er veldig lurt om du kan sette en dato for når du skal utføre handlinger, og når målene skal være nådd. (Ved evaluering kan målene endres, eller det settes ny dato)
Målene må være realistiske. Det er aldri urealistisk å tenke at barnet ditt skal komme hjem en dag, men man må være realistisk på tid, og på hvilket arbeid som må legges ned først, både med deg selv og nettverket ditt.
PPSMARTØ er et av mantraene mine: Personlig ansvar, Positivt formulert, Spesifikt, Målbart, Attraktivt, Realistisk, Tidsbestemt og Økologisk.

Hva er hovedmålet ditt?
Hvilken dato skal målet være nådd?
Hva er delmål på veien? Hvilke delmål oppnås for å komme i posisjon til å nå hovedmålet? Og hva må gjøres for å nå delmålene?
Hva kan du gjøre for å nå målet ditt?
Jeg synes det er greit ålage en årsplan, månedsplan og ukeplan. Og kanskje flere planer for ulike ting som sammen utgjør viktige brikker i det store bildet?
Kanskje en plan for å få barnet ditt hjem? En annen for personlig utvikling?
En annen igjen for å fullføre en utdannelse? En annen for å trene for bedre helse?
Gjør planene personlige. Skriv ned følelsene dine, og hvorfor det er så viktig at du gjennomfører og vinner. I eksempelet her er det kun et kort avsnitt under hovedmål 1 som ikke helt slipper løs alt av følelser. Her er det lov å fokusere mye på følelser og behov du har, det er en viktig del av drivkraften din. Barnets ønsker og behov er jo også viktige for deg, selv om du anerkjenner deg og ditt indre, det ene går ikke på bekostning av det andre. I tillegg er det en ide å skrive ett eller flere brev. Et brev til deg selv, eller et brev til barnet ditt. Det skal ikke sendes, men når du blir sliten, føler at du er helt maktesløs og at de knuser deg uansett hva du gjør, og du bare har lyst til å gi opp, da er det viktig å kunne hente frem dette brevet og lese det, det minner deg på hvorfor du startet å kjempe i utgangspunktet og hvorfor du må fortsette. Og kanskje en dag, når barnet ditt er voksent vil det lese brevet/brevene. Eller at det kommer i avisen. Eller i en historiebok som beskriver en svart del av Norges historie.

Et eksempel på en plan, og punkter: